Anmeldere av Telemarksromanen har omtalt den som, sitat, en «ubegripelig kjedelig», «oppramsende slektshistorie», «detaljstyrt, omstendelig og flat, plagsomt full av person-, gårds- og stedsnavn, årstall og datoer», «traurig som roman», «men festlig som slektsgransking», «slett redigert», «den er ikke redigert, denne boken, det er min påstand», «er den ikkje redigert?» «jeg tror ikke den er i særlig grad redigert, nei», «med et annet forfatternavn hadde den ikke blitt utgitt», «nærmest uleselig»; ja, bortsett fra anmelderen selv, skriver en av dem, «er det ikke noen som er i stand til å lese dette». Flere enes, i ergrelse eller til vederkvegelse, om at det dreier seg om en «anti-roman», eller at dens «gjengivelse fra slektstavler og bygdebøker er tungt fordøyelig og ikke kan karakteriseres som en roman». På et møte i regi av Kritisk kvartett på Litteraturhuset i Østre Skostredet i Bergen, mente kveldens gjest at om Solstad hadde holdt seg til sine oldeforeldre, «kunne det nok blitt en roman», før man gikk over til å la seg begeistre av Tomas Espedals Bergeners. Og selv i de gode anmeldelsene blir vi rett som det er advart «om at det til tider er en prøvelse å komme seg gjennom denne historien» (Dagsavisen). «Løftet om en knusktørr tekst», skriver Morgenbladet, «innfris til gagns i de nærmest uendelige navnelistene». Hva er det for slags snakk?
Les hele her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar