Fra dødsmåter til levemåter

Litteraturviter og sakprosaforfatter Jan Inge Reilstad innleder årets Georg Johannesen-seminar med et foredrag om Johannesens siste diktsamling Ars Vivendi eller de syv levemåter. Jeg fins ikke, derfor tenker jeg, er tittelen på foredraget. Reilstad skrev sin hovedoppgave i 1998 om Johannesens roman Høst i mars og står i spissen for nysatsingen Kverulant-katedralen i Stavanger.

Reilstad mener at GJ med Ars Vivendi, 34 år etter utgivelsen av Ars Moriendi ”åpnet en dør som han selv en gang lukket og kastet nøkkelen til. Det er godt gjort.”

I sin anmeldelse av Ars Vivendi i Vinduet i 1999 skrev Reilstad:

Hvor det i Ars moriendi var de syv dødssyndene som utgjorde dødsmåtene, er det i Ars vivendi de fire kardinaldygdene sammen med de tre kristne dygdene som utgjør levemåtene. Historisk står de tre siste som et tårn på de fire første (som Platon beskrev i Om staten). Hvor de fire kardinaldygdene har sammenheng med en utopisk statslære, har de tre kristne dygdene sammenheng med en utopisk sjelelære. I Ars vivendi er tårnet snudd på hodet. I forhold til kunsten å leve står de rene indre dygdene lavere enn de fire ytre blandingsformene. I forhold til et liv presenterer dygdene en utviklingshistorie, og da ikke en psykologisk utviklingshistorie, men heller en utvikling av ethos – menneskelig karakter. I Ars vivendi utgjør de syv ukene også 70 læreår i syv ellipser i denne rekkefølgen: Tro – Håp – Kjærlighet – Mot – Måtehold – Rettferd – Klokskap, som barndom – ungdom – reproduksjon – voksenhet – middelalder – første alderdom – andre alderdom.
Det har alltid vært en del av Georg Johannesens skrive- og talevirksomhet å vise hva som gikk tapt i den historiske overgangen til det moderne industrisamfunnet. Retorikken er én ting, å tenke i form av synd og dygd en annen. «Animismen besjelte tingene, industrialismen tingliggjorde sjelene,» som han har sagt det i en annen sammenheng. Det er helt klart at kunsten å leve er det samme som kunsten å dø for Johannesen: «Du vil / heller være til enn død, jeg vil begge deler,» som det heter i søndagsdiktet «Husfluene», under dygden Kjærlighet. Men det fremgår også av Ars vivendi at den erkjennelsen er tilgjengelig fra andre utgangspunkt enn det som finnes i et mer entydig pessimistisk syn på samfunnsutviklingen, som vi kunne føle det i all hans diktning på 50- og 60-tallet, skrevet under atomtrussel og kald krig. Altså, dette som er så presist formulert til slutt i diktet «Generasjon», fra hans første diktsamling Dikt 1959: «Nå er jeg snart så gammel / som Jesus var da han døde / og ber til tilfeldigheten / om å bli skånt for felleskorset».

Fra tanketegn til tankeregn

Hver levemåte i Ars vivendi presenteres med syv dikt som representerer de syv ukedagene. Hver ukedag er tillagt de samme egenskapene i alle ukene, og kan av leseren forstås som forskjellige tanketegn, som representerer hverdagslig livspraksis innefor hver enkelt levemåte. Hver levemåte består slik av de samme syv tanketegnene. I kortform: Mandag er refleksjonens dag. Tirsdag er motets dag. Onsdag er maktdag og gåtedag. Torsdag er måltidets dag. Videre er lørdag diktets kairos, eller «den aktuelle situasjonen som varig kritisk tilstand», mellom fredag som både er venusdagen og kristen langfredag og søndag som er overgangens dag.

Hver ukedag, hvert dikt, består av tre strofer med tre vers hver, som de gjorde det i Ars moriendi. Noen steder utgjør både vers og strofer en umiddelbar sammenheng, episk eller tematisk eller på annet vis, som for eksempel her i tirsdagsdiktet «Sovende rytter», under dygden Klokskap:

Vi red langt, vi hadde langt igjen
Mine øyne lukket seg: jeg sov et øyeblikk
med tømmene fremdeles fast i venstre hånd

Jeg våknet og spurte drengen, han sa:
– Hesten gikk hundre skritt mens De sov
Jeg forstod at kropp og tanker bytter plass

Alt ble ingenting og ingenting var alt
Den korte strekningen jeg red i søvne
skal siden vare lengre enn mitt liv

Oftere står strofene likevel i en middelbar sammenheng til hverandre, hvor det elliptiske forholdet mellom dem gjør lesearbeidet mer krevende, som i onsdagsdiktet «Tre gravskrifter», under dygden
Tro:

Mor i en urne: Gamle barneansikter går i hundre år
barbent på en grå sti av flass og nysnø
gjennom to skoger i mors midtskilte hår

På lærerens dør: Mitt århundre falt midt i ferien
Skolen var stengt, naturen var åpen
Døde kolleger talte sant på døde språk

Samlerens testamente: I min familie ble vi
så rike at vi holdt ut våre forbrytelser
ved hjelp av dyrere kunst enn før

Sistnevnte dikt består som vi ser av tre epigrammer formet som tre strofer i ett dikt.
I tillegg til at enkeltdikt og enkeltstrofer kan virke kryptiske og vanskelige å trenge gjennom for den meningssøkende, er det ikke sjelden slik at hvert eneste vers står i et lignende elliptisk forhold til hverandre, og ytterligere gjør lesearbeidet om til et skrivearbeid. Her for eksempel fra midtstrofen i tirsdagsdiktet «Til bokstavene», under dygden Tro:

Vask ikke øynene, slikk heller en tom bok
Jeg sa for lite og skal ha springen til munn
Du gråt i dusjen, det hjalp mot veps og mygg 

Les hele anmeldelsen her